Bærekraftsmålene er ikke et styringsverktøy.

Bærekraftsmålene er ikke et styringsverktøy, selv om de kan se slik ut. Det har konsekvenser for hvordan de brukes i foretakenes kommunikasjon.

FNs bærekraftsmål (ofte omtalte med den engelske forkortelsen UN SDG eller bare SDG) kan spore sin opprinnelse tilbake til en FN-konferanse i 1972, via blant annet Brundtland-kommisjonens rapport i 1987 og Rio-toppmøtene i 1992 og 2012, frem til dagens 17 mål ble vedtatt ved en resolusjon i 2017.

SDGene er altså politiske mål, utviklet over lang tid, med solid forankring i FN-systemet.

Vi kan normalt legge til grunn at etter politiske målsetninger følger reguleringer. For investorer er derfor målene gode indikasjoner på hvilke regulatoriske vinder man kan vente seg de nærmeste årene. Målene kan brukes som indikatorer på ventet regulatorisk medvind og motvind.

Et foretak er derfor tjent med å vise investorer hvordan det forholder seg til målene. Ansatte, kunder og andre interessenter opplever også SDGene som en forståelig tilnærming til det ellers komplekse begrepet bærekraft.

Det er imidlertid forskjell på det man, basert på SDGene, kan forvente av regulatoriske vinder, og det man i praksis har sett av politiske vinder. Den forskjellen er viktig, kan bli svært viktig de neste årene, og kommenteres nedenfor.

Først er det viktig å se at for de som bryr seg om styring av et foretak, er ikke SDGene like nyttige. Selv om man velger ut SDGer som er relevante for det enkelte foretaket, fungerer ikke SDGene som styringsverktøy. Den enkleste forklaringen er at de ikke er laget for å være det.

Dette blir veldig tydelig gjennom en vesentlighetsvurdering, hvor et foretak vurderer hvilke forhold, av ikke-finansiell karakter, som er vesentlige for foretakets verdiutvikling og samtidig er vesentlig for omgivelsene.

Slike vesentlighetsvurderinger viser eksempelvis at det i banker er vesentlig å jobbe for å hindre hvitvasking (spør Danske Bank og Swedbank om deres erfaringer) og at for matprodusenter er det svært viktig at maten er trygg (spør Gilde om e-coli). Disse målene finner man ikke tegn til blant de 17 SDGene og deres 169 assosierte mål, men de er svært viktige for foretakenes bærekraft.

Basert på vesentlighetsvurderinger, velger et foretak noen indikatorer på egne prestasjoner, som de følger med på. Disse “Key Performance Indicators” vises også frem i bærekraftsrapporter, sammen med en beskrivelse av det vesentlige temaet, hva foretaket gjør på dette området og hva som er målet. Det foretaket styrer etter, bør det også rapportere på og omvendt. Det gir liten mening å rapportere på en KPI man ikke styrer etter.

Heri ligger en viktig årsak til at man ikke bør bruke bærekraftsmålene som indikatorer. De færreste kommersielle foretak detaljstyres diktatorisk fra toppen. I stedet benyttes KPIer til jevnlig oppfølging. De ikke-finansielle indikatorene er et resultat av vesentlighets-vurderinger, hvor de som er ansvarlige for en aktivitet og en relasjon som ansees som vesentlig, selvfølgelig har vært med å identifisere KPIene.

Det er med slik ikke-finansiell informasjon som med finansiell informasjon, hvor det alltid er en person som er ansvarlig for den aktiviteten og de relasjonene som avleirer seg i regnskapet. Man skal kunne se for seg en kjede av tillit, fra denne personen og ut til rapportmottakere, som følger rapporteringslinjene og ansvarskjeden i et foretak. Da fungerer det ikke å «tre SDGene ned over hodene på sine kolleger».

I arbeidet med å identifisere vesentlige tema og eventuelle KPIer, er SDGene relevante. Det er likevel mer å hente ved å bruke veiledninger fra eksempelvis GRI eller SASB som er tilpasset foretakets bransje.

Politikk baserer seg mer på hva mennesker sier enn hva de gjør. I kommersiell virksomhet er det omvendt. Hvis mennesker sier at de vil kjøpe varer pakket i resirkulert plast, men i praksis ikke vil betale den ekstra kronen det koster, så må et foretak innrette seg etter det. På samme vis er det slik at et politisk mål om reduserte utslipp av klimagasser ikke alltid er en indikator på hvilke regulatoriske endringer som lar seg gjennomføre på kort sikt. Foreldre som ikke har råd til bompengene på vei til barnas trening, blir gretne og stemmer på bompengemotstandere i neste valg. Bønder og yrkessjåfører som ikke tåler høyere drivstoff-avgifter, tar på seg gule vester og marsjerer i tog.

Foretak som styrer etter KPIer basert på egne vesentlighetsvurderinger kan tilpasse seg både regulatoriske endringer og endret adferd fra kunder, leverandører og ansatte. De kan drive bærekraftig.

Oppsummeringsvis kan vi si at det krever varsomhet å bruke FNs bærekraftsmål i et foretaks kommunikasjon. Investorer kan bruke dem som indikatorer på ventet regulatorisk medvind og motvind. Selskap er derfor tjent med å vise investorer sine prestasjoner på områder dekket av SDGene. Styringen og rapporteringen av ikke-finansiell informasjon må imidlertid baseres på egne vesentlighetsvurderinger. Det bidrar til bærekraftig drift.